Ofte kan jeg føle at jeg kommer til kort sosialt, at jeg ikke er et godt kort rett og slett. Men nettopp kjente jeg at jeg – ja jeg følte det dagen etterpå – at det var ganske fint å prate med meg!
Jeg hadde fått til å snakke skikkelig bra ting liksom, og det var helt naturlig for meg. Jeg hadde både gamle relevante minner og var helt up to date, selv flere år etter at vi så hverandre sist!
Det var fint nettopp fordi det var ekte. Ekte som ekte vennskapskjærlighet. Takk til livet, takk til kjærligheten, takk til medmennesket mitt og – takk til meg!
aspergerinformator.com 