Noen dager, er det små hendelser som velter store lass. Eller lite lass? Kanskje, siden jeg bare er ett menneske og ikke et så spesielt stort et heller. Likevel er det nettopp dette med lass og plass det ofte handler om.
Hvis jeg opplever at det er trangt om plassen, føler jeg fort at verden ville verdt bedre uten meg. Jeg ser det først helt konkret, i akkurat det litt for fulle arbeidsbordet eller lignende. Jeg kan føle at jeg ikke kan være, og jeg ønsker å bli: forsvinnende liten med strek under forsvinnende.
Ja jeg stemmer det jeg vurderer ikke fikk biter det har jeg ja sammen med hele min identitet OG mitt sykdomsbildet med anoreksi i tillegg til å være på autismespekteret. Jeg finner med «mitt firkanta hodet» logikk i noe som ikke er helt logisk for andre. Jeg legger sammen to og to og får fem. Og der er jeg, en overflødig – men ikke bare overflødig! Overflødig i negativ forstand. Skulle vel ikke være her.
Jeg kan gråte, ønske å krabbe ned på gulvet mitt i lokalet. Likevel vet jeg, et sted inni meg, at ikke alle opplever meg sånn jeg føler meg der og da, uten tilhørighet eller verdighet til å ha en plass.
Midt i det grusomt og paniske i meg i slike situasjoner, kan jeg etterpå likevel kjenne på at det var litt godt. Godt å se kroppens reaksjon på det jeg føler rundt å ta plass. Fordi det bekrefter at jeg fortsatt er «meg». Meg med min sårbarhet og mine utfordringer knyttet til å velge både livet og å følge opp kostplan.
Fitness verden jeg Brilleland, er å gjøre det beste ut av situasjonen – altså livet. Takk for at jeg kan føle, reflektere og være til.
aspergerinformator.com 