Som regel har jeg det bra, i det som er. Likevel har det vært litt tungt i det siste. Jeg har prøvd, i angst for både kroppen min sin situasjon og livet (døden) videre, å sette ord på det som bekymrer meg. Og da ser jeg, at det ikke er så lett å blir forstått. Er jeg ikke til å forstå? Er er jeg så annerledes at det som ville skapt bekymring for andre ved deres kropp, tenker de ikke gjør så mye siden jeg allerede er syk og skadet? Og at ytre og ytterlige ting ikke har noe å si da?
Jeg blir redd og alene. Mest av alt for å ikke overleve. Men jeg er her. Pust rolig, lille Helene. Det er stort nok å se all glede som du gjør. Det er bra. Det er verdt å holde fast i, også når du kjenner deg alene. Sant?
Og så kjenner jeg: noen setter pris på meg. Flere er med å ta vare på det som er jeg, det jeg interesserer meg for. Det jeg skaper. Lager. Mest av alt: er.
Jeg klyper meg i armen på nytt. Det virkeligste får ikke lov å være det som skal ta slutt, det virkelige må få være: å være tilstede i det som er livet, hverdagen. Ja det trenger ikke være en fest, eller store seiere. Det viktigste er jo å delta? Og så smiler og ler jeg litt av min egen humor og begynner samtidig å tenke på håndball-EM vi er inne i. Også i går ble seieren «vår». Jeg ønsker god videre førjulstid. Etter jobb i dag, har jeg lyst til å samle meg i både kreativt og konkret – med å bake litt.
aspergerinformator.com 