I dag vil jeg skrive litt om gode ting og om vanskelige ting – hvordan det påvirker oss, meg . Altså toppene. Det som enten, i negativ forstand, blir for mye å håndtere og det som er helt toppen, som stjerna øverst på treet.
Fordi jeg har fått nye brudd i ryggen samt har smerter i beina, er det vanskelig å vite hvordan hver dag – og spesielt framtiden – blir. Jeg må ta en dag om gangen. For ei som – til felles med mange på autismespekteter – verdsetter forutsigbarhet og liker å planlegge i detalj, kan dette være krevende, i tillegg til at det selvsagt er utmattende å kjenne fysiske smerter nesten konstant.
Jeg tenker at, selv om man selv ikke er i samme situasjon, er dette til å kjenne igjen og forstå. Noen blir sikkert lettere irriterte når de har vondt også. Selv kjenner jeg at kommunikasjonen min blir dårligere. Det er vanskeligere å si det som trengs å sies, som om jeg går i sparemodus og ikke har nok ord å dele.
Men så har vi alle de gode tingene, de som gjør det likevel verdt å stå i sånne situasjoner. De gjør det også verdt å ikke bare være passiv under de mer intense sykdomsfasene. Det er å dele et øyeblikk. Dele en latter. Ha det fint, under flere øyne. Snakke og prate, ha det også hyggelig når jeg spiser maten min. Glede seg til jul, sammen. Jeg ser stjerna i toppen av treet og smiler. Kan du se meg? En stjerne skinner i vinternatt og blir lys.
aspergerinformator.com 