Å møte

en hverdag. Med fastlege og det hele. Etter å ha vært sammen med de som betyr mest for deg. Da kjenner jeg, at jeg er engstelig. Ikke for legen, ikke for å møte til time. Men for at han skal si at min tid ikke er til å regne med. For noen trenger meg. Og jeg trenger. Å få være i livet deres.

Det kjennes og høres melodramatisk ut. Å svartmale framtidsutsiktene. Likevel, det er så lett å skjelve i buksene mens de ramler av og man prøver seg på en morsom vits. For det er vits, i å være her. Jeg vil så gjerne få til å være et medmenneske. En som forstår og også kan bli forstått, på sitt rare vis.

Jeg pusler med å lage videoleksjoner til autismeakademiet for tiden. Jeg leser litt, jeg gjør også annen lesing som kjennes matnyttig: jeg løper meg nye ting, blant annet på kjøkkenet. Jeg liker å planlegge og organisere nærmeste framtid, små og store besøk, happenings, arbeidsdager og handleturer.

Midt i arbeidslysten blir jeg også hindret, i det som skulle vært så greit for meg å gjennomføre. Før jeg ble krasjet i på jobb og fikk enda to nye brudd i ryggen. Smertene gjør at jeg ikke kan jobbe hver dag akkurat nå. Men jeg jobber med å få til noe, og å være til. Bestå og føle hverdagene er både til å bære og meningsfulle. De er til og med både gode og muntre, midt i det litt umulige. For jeg har hodet mitt. Jeg har «menneskene mine». Jeg har en vilje og en livsglede, som gjør at jeg nå også:

forsøker å lytte når jeg ikke kan jobbe fullt. Og godt at jeg må være gradert sykmeldt. Likevel har jeg vondt for å tro at det skal fortsette, tenker at jeg kan vel jobbe som vanlig jeg. Enda jeg vet så godt at det antakelig ikke er aktuelt på en stund. I dag skal jeg til legen min. Jeg prøver å forberede meg, så jeg ikke får sjokk over noe som ikke skulle være sjokk?

Takk for omsorg. Og liv. Her er jeg.