Når jeg er urolig, kan jeg ta meg selv i å vugge. Ofte setter jeg meg på gulvet også, og i det minste i stolen min om tilstanden er litt bedre enn ved første beskrevet situasjon, men likevel litt vanskelig å være i. Da blir noe som kjennes kanskje abstrakt, konkret. Der jeg vugger litt fram og tilbake. Det – eller jeg? – blir til å ta og føle på.
Når jeg er glad, kan jeg også ta meg i å vugge. Liksom huske, litt fram og tilbake i stolen ja! Det kan være når jeg er sammen med andre jeg er trygg på eller har en glad tanke i hodet, kanskje en morsom setning, hører musikk på film eller tv.
Da opplever jeg helt alminnelig livsglede. Jeg har for eksempel nylig kost meg med sangene i Hver gang vi møtes og filmmusikken i Wonka. Jeg samler meg i lyden og finner min rytme. Til og med kroppen liksom virker på en egen måte og jeg kjenner meg i: litt harmoni.
Jeg gleder meg i vår til to live-happenings: Jeg skal oppleve Tom Roger Aadland i Ås og Trygve Skaug i Moss. Så fint skal det også bli å dele nettopp de opplevelsene med andre jeg bryr meg om. Som Wonka fikk vite gjennom moren sin, hemmeligheten bak den beste sjokoladen var ikke noen ingrediens men nettopp hvem an delte den med! De ordene svelger jeg og nikker fornøyd. Tommel opp, for ålreite følelser av både egen identitet og sosialisering med andre i hverdagen sin/min.
aspergerinformator.com 