«Takk for at du svarer så hyggelig»

Jeg er på autismespekteret. Jeg har aspergersyndrom og har da både språk og bra iq. Men noen ting er ikke likt for meg som for andre. Jeg kommuniserer noe annerledes. Jeg er firkantet og tolker bokstavelig, tross jeg har enorm humor, godt urforråd og personlig evner å bruke ironi nå jeg har regi.

Men andres sarkastiske utbrudd, med ironiske snert, kan jeg oppleve meget vondt. Jeg skjønner jo det er ment ironisk, samtidig som jeg aner at de verken mener det godt eller morsomt eller vennlig. Det er bare et stikk til at «jeg svarte dem lite greit».

Dette er en person som har hatt meg som stor del av arbeidsoppgavene sine i mange år. Hun burde vite. Og da gjør det ekstra vondt. It hurts so much. Jeg har det sånn at jeg forteller veldig godt om jeg får fortelle på eget initiativ og i eget tempo. Jeg fortalte om en nabo som skulle lage bakt potet, og da ville personen som hogg til mot meg vite hva slags potet – om det var søtpotet eller vanlig potet.

Jeg sa, som jeg jo opplevde og mente, at det ikke var viktig eller spilte noen rolle. Det jeg prøvde å fortelle om, var noe positivt hun skulle gjøre i dagen sin. Om hun som snart hogg etter meg ville vite mer detaljer, var jo det en annen sak – men i alle fall ikke noe jeg kunne gjøre rede for. Hun sa at det var stor forskjell på søtpotet og vanlig potet. Jeg sa hun kunne snakke med henne som skulle lage i såfall. Da ble hun sint og sa «takk for at du svarer så hyggelig». Ja vær så god. Velbekomme.

Dette er ingen stor sak. Men et hverdagseksempel som illustrerer godt hvor lett jeg blir misforstått når jeg ikke klarer fortelle mer – og det var jo heller ikke noe jeg kunne utbrodere, jeg visste jo ikke mer om saken enn det hyggelige med at en så fram til å lage bakt potet denne kvelden. Og at vi to kunne snakke sammen tidligere den dagen om hva hun ville fylle med. Som bacon og mais.

Jeg kan bli oppfattet som lite hyggelig mens jeg egentlig bare ikke makter mer. Jeg har ikke mer å gi og blir usikker og får det vondt. Er jeg da vond og ond? Mener hun de to tingene er det samme? Kanskje. Da kan jeg i alle all fortelle at ulikheter finnes både i mennesker og i poteter.

Nå var jeg nesten morsom. Jeg tar språket i min makt, mens jeg prøver å forklare. Sette ord på noe vanskelig over slik kommunikasjon, det ironiske tilsnakket: «takk for at du svarer så hyggelig».

Med et ønsker meg bedre forståelse mellom mennesker. Også mellom sånne som meg og såkalt nevrotypiske. Ikke alt kan man forstå. Men det handler om forsøk på empati. Gjensidig respekt. Selv jeg kan forstå, at det er viktig. Jeg konserterer meg for å få med meg nyansene i andres følelsesliv. Jeg senser når folk ikke har det så bra. Da gjør det vondt å bli møtt som at jeg ikke er hyggelig og ikke bryr meg om andre. Det er kanskje det jeg gjør mest: bryr meg.

Jeg ønsker: riktig god helg!