Jeg er i konversasjon med mange mennesker hver eneste dag. Jeg bor sånn at jeg også har kontakt med noen hele døgnet her hos meg, i tillegg til kontakt med andre for eksempel på jobben min eller i butikken.
Stort sett er jeg interessert i andre og jeg bryr meg også om hvordan de har det. Jeg blir usedvanlig glad når en av naboene mine skal noe hyggelig når jeg møter på dem i gangen eller på fellesstua. Den gode følelsen vi delte, kan jeg leve videre på resten av dagen. De fines samtalene i det helt vanlige, hverdagsgleder som gjør hverdagen meningsfull.
Andre ganger, opplever jeg likevel at jeg liksom ikke er interessert nok? Jeg orker ikke å ta inn det noen sier – når det er en situasjon jeg ikke har noe med og aldri tilhører. Eksempel: Da et personal fortalte og fortalte om hvordan beboeren som laget fellesmiddag til de andre laget tomatsuppa. Det er ålreit og interessant nok, og jeg snakker gjerne med hun som stod for den, men å snakke en hel utgreiing om det inne hos meg, etterpå, etter at de andre har hatt det sosialt fint og jeg bare har vært hos meg, kjenner jeg at blir altfor mye. Og feil. Jeg ser rødt, går i svart og lukker ned.
Jeg VAR interessert og spurte om de hadde hatt det fint, men da det ble en hel fortelling ble det for mye. Forventes det at man skal bry seg om alt andre gjør når man selv er utelatt fra det? Er det sosialt vanlig å være 100 % empatisk og sosialt engasjert? Jeg er ikke det. Kanskje er jeg feil, ond? Men det handler ikke å å ikke unne andre eller å ikke bry seg om andre. Det handler om for mange inntrykk av en situasjon jeg vet lite om og ikke kan regulere, slik at jeg blir overveldet. Er det til å forstå?
aspergerinformator.com 