Når jeg og andre med autisme har snakket sammen, har jeg følt at det er felles for oss at vi kanskje ikke alltid er gode til å fange opp sosiale signaler. Men i senere tid, har jeg opplevd at mange uten autisme bryr seg på en måte mindre om det rundt seg, som om de bare surfer av sted uten å få med seg nyansene i andre menneskesinn.
Nylig opplevde jeg også at jeg selv hadde meget tydelig kroppsspråk som sa at jeg ikke ønsket verken å stoppe opp eller motta en klem, da jeg traff på en tidligere bekjent da jeg var på lørdagshandel. Jeg ble da omfavnet inn i noe jeg ikke var verken forberedt på eller klar til, midt i folkekaoset som også ble følelseskaos brått.
Dette stusser jeg over – både der og da og i etterkant. Jeg greide meg greit på den aktuelle dagen, jeg hadde personalet mitt som jeg kunne spøke og snakke med rundt dette og vi gikk en fin dag i møte videre. Men likevel, jeg tenker: hvorfor ser ikke mennesker hverandres grenser? Jeg følte at det stod skrevet utenpå kroppen min og jeg hastet avgårde og jeg lagde også en lyd i retning av å gå videre.
Samtidig – det er jo fint at noen viser at de vil hilse mer. Men det blir jo litt gjennomsiktig når man har den personen på Facebook og aldri får noen melding? Vil man se hverandre og si hei og gi en klem, er det jo en litt mer gradvis tilnærming og også mer naturlig om man har litt regelmessig kontakt – der det er mulig.
Men kanskje er jeg naturstridig. Kanskje er dette umulig for andre å forstå. Likevel undres jeg, over at vi som liksom skal være dårlige på å plukke opp signaler kanskje leser – og respekterer – dem best/mest.
Andres (manglende?) sosiale antenner
aspergerinformator.com 
Jeg er en mann som har Aspergers syndrom og jeg er kanskje asosial på andre områder, som at jeg kan velge å holde på med et prosjekt (fordi det interesserer meg) fremfor å være sosial sammen med andre. Men da jeg møter folk, enten gamle eller nye bekjente, så liker jeg å klemme. Det gjør meg godt. Da jeg via en venninne møtte en dame med Aspergers syndrom for første gang, fordi min venninne spurte om jeg kunne frakte et møbel til henne med Aspergers syndrom, så inviterte hun med Aspergers syndrom meg på kaffe og vi satt på hennes kjøkken og pratet i over 3 timer. Hun fortalte masse om seg selv. Da jeg skulle dra hjem, spurte jeg om jeg kunne få en klem, og dama ble nærmest livredd og sa bestemt nei. Så jeg var ikke i nærheten av henne og hun fikk ikke noen klem. Hun så veldig ensom ut og når hun fikk sjanse til å prate med noen, så pratet hun som en foss. Jeg tenker at hun kanskje var så ensom at hun hadde hatt godt av å få en klem. Samtidig forstår jeg at noen ikke vil bli tatt på og faktisk ikke vil ha en klem. Moralen i visa er at jeg i hvert fall spør om jeg kan få en klem. Enten får man ja eller nei, og begge deler er ok. Ha en fin helg!
LikerLiker
Ja, nettopp det å lytte til den andre er jo poenget 🙂 Og jeg tror kanskje vi ikke er så verst til det da. Fordi vi vet hva det har å si, både for oss selv og andre? Jeg håper du får en fin kveld. En virituell klem fra meg, siden du syns klemmer er ålreit. Helene/Aspergerinformator
LikerLikt av 1 person