Jeg har en firkantet fungering, særlig kommunikasjonsmessig. Jeg trenger å snakke i ordnede former. At jeg har kontroll over ordene mine og tempoet jeg må svare i. Jeg mister fort tålmodighet til å stå i en samtale og evnen til å fortelle godt, om jeg mangler ordnede former og kontroll.
Jeg opplever ofte at andre spør om ting og at alt stopper opp i meg. Jeg kan blir frustrert, trist og sint på en gang – over å ikke å få til å formidle. Denne frustrasjonen kan også smitte over og bli rettet mot den som får meg sånn ut av spill, i alle fall om det er en som kjenner meg slik at han/hun burde forstå at det er godt og essensielt for meg – for å klare å snakke på en bra måte – at jeg ikke å blir bombadert av spørsmål/får ledende spørsmål jeg da verken klarer å svare på eller har energi og evne til å greie ut om det trengs.
Noen ganger klarer jeg å fortelle om alt dette, om hva som blir så vanskelig. Hvordan jeg stopper opp og faller ut av meg selv, også, samtidig som jeg blir helt fanget i meg selv og min autistiske fungering.
Sist jeg var hos fastlegen min, klarte jeg å fortelle litt om arbeidsdagen som akkurat hadde vært. Jeg kom med noen eksempler fra den hverdagen min. Da jeg snakket, ble jeg sint inni meg igjen for jeg hadde ikke setningene klare for meg i hodet, de stokket seg litt og jeg tror også det jeg skulle skildre er så uforståelig for veldig mange. Men jeg gav meg ikke og vi to fikk en god dialog, der han forklarte først hva han trodde jeg mente å si. Jeg fikk så korrigert og veiledet han til det jeg egentlig mente. Han viste meg hva kanskje en arbeidsgiver sa som «mandagsblues-small-talk». Vi fikk et oppklarende øyeblikk og noe som fikk meg til å føle meg styrket inn i kvelden og natta. Jeg er ikke alene, jeg har minst en som vet. Riktignok ikke en venn, men en mann med taushetsplikt. Noen ganger kan det være nesten like fint, så lenge de helseansatte også er menneskelige. Det er heldigvis mange av dem! Jeg har opplevd flere gode, viktige menneskemøter som har gitt meg et bedre grunnlag til å klare å fungere i mitt eget liv – med litt følelse av likeverdighet tross vi er ulike.
Jeg tenker hel ved. Og så ser jeg fyr i peisen, eller i alle fall kjenner jeg varme i stua. Sånn hjemme, etterpå – litt ala hjerterom, husrom. Jeg, folka som er sammen med meg her jeg bor og radioen som synger det hele sammen. Jeg – og kanskje vi – har det greit. I det minste greit nok har jeg det og ofte med noen gode plusstegn foran og utropstegn bak! Kan du lese, kan du høre, kan du se og forstå? Jeg tror det, med en sånn litt opptegning av små samtaler med betydning.
Nå er ettermiddagen her straks, kveldsvaktene kommer på og jeg ønsker oss og dere lesere en god søndagsettermiddag. Hilsen fra Helene.
aspergerinformator.com 