Jeg fikk aspergerdiagnosen min sent, men lenge før «alle» fikk diagnose. Det er rart å tenke på at det allerede er 11 år siden jeg var gjennom de siste utredningene.
Den gangen var diagnosen noe som låste opp en fastlåst situasjon jeg var i. Jeg fikk forståelse – og det gjorde også de som jobbet rundt meg. De fikk se hvorfor «ingenting» fungerte, det var ikke de som var mislykket men min grunntilstand som gjorde at behandlingen ikke var rett – med feil diagnosetilnæring.
Fordi jeg er på autismespekteret måtte ting gradvis etableres. Vi kunne ikke bare få en ny hverdag fra neste dag. Men vi kunne lage et liv, sammen, som jeg kunne stå i der jeg fikk tilbake litt autonomitet. Jeg fikk eierskap til meg – tross jeg ikke alltid har greid å være glad i meg eller har kunnet klare å velge å være i live.
Diagnosen gav forklaringer og ny forståelser tilbake til det genuine utgangspunktet: meg!
Jeg er likevel en som stiller spørsmål (inni meg stort sett, ellers kan de så fort havne i dårlig jord) når jeg ser hvor utbredt det har blitt å be om diagnoser. Den greia forstår jeg nemlig ikke, og den føles helt feil for meg. Stadig flere, enten i regi av seg selv eller at pårørende mener at det skulle vært diagnose, etterspør og vil ha diagnose på papiret. Autisme, ADHD og sikkert også andre med tid og stunder.
Noen ganger åpner diagnoser opp for bedre tilrettelegging og tilpasning rundt oss og med oss. Men andre ganger kan også diagnose lukke dører.
For meg er det også et fint skille som kanskje gjør det mer hensiktsmessig for oss med akkurat autismediagnose å få den bekreftet: autisme i seg selv er ikke helt sykdom, mer en funksjonsvariant. Derfor føles det ikke helt «hemmende» å ha den å vokse opp sammen med kanskje? Mer som en tillitserklæring å lene seg på når man er usikker i seg selv
aspergerinformator.com 
Jeg synes det er fint med diagnoser, for da lærer man mer om seg selv og kan gjøre noe med tingene. Den gangen jeg fikk Aspergers-diagnosen, så ble jeg f.eks. mer hyggelig mot alle jeg møtte og kunne gjøre noe med min fremtoning. I tillegg har jeg mange andre diagnoser, plager og lyter, men jeg har lært å leve med dem. Jeg er ikke redd for å fortelle folk om diagnosene, for da oppfatter de meg ikke som så rar og uhyggelig som jeg hadde kunnet blitt tolket som – hvis jeg ikke fortalte om diagnosene. Så jeg bare sprer rundt meg med diagnoser hvis det er nødvendig, og så er jeg bare meg selv, og driter i hva andre sier eller tror om meg. Problemet med Aspergers og andre diagnoser, er at andre intuitivt oppfatter oss som uhyggelige (akkurat slik vi oppfatter en robot som uhyggelig), rare og sære, og da kan vi bli utstøtt. Men hvis vi er åpne om det og hyggelige og blide, så kan folk slappe av og akseptere oss som vi er. Mvh. Ove Andre Johansen
LikerLiker