Livet går opp og ned. Jeg har ramlet ganske mye utfor i nedoverbakke, mer enn gjennomsnittsmennesket eller normalen for folk flest.
Heldigvis fant jeg fotfestet i det ikke helt perfekte sammen med pårørende og behandlerens mine og livet på en gang og fikk lov til og evne til å leve som meg, videre.
Jeg er usigelig glad i menneskene som elsket meg til livs og som aldri gav opp håpet. Som var der sammen med meg da jeg hadde mest vanskelig med å velge å leve og som alltid har gitt meg en vishet om at også jeg er verdt veldig mye – også når det har kjentes ut som de rareste ordene noen kunne si til meg. Jeg har hatt et fotfeste å lande i, også da jeg mest svevde eller stupte.
Jeg strever med sånne ikke-skulle-vært-i-live-tanker og konklusjoner fortsatt og mer eller mindre kronisk, men jeg har livsglede (som jeg alltid har hatt!). Jeg elsker også så veldig mange små ting som gjør hver dag stor og verdifull. Det holdt nok også liv i meg og gav meningsløse dager verdi og mening da jeg mest var låst inne – både metaforisk og fysisk.
Jeg går med godt mot selv når jeg snubler eller faller. En parodi på alminnelighet? For meg er verdt det, hver eneste snublestein er verdt å krangle med for å få lov å eksistere, og jeg kjenner: jeg håper det er en stund til jeg må kaste inn håndkle, flytte inn på sykehjemmet tvers over veien og være på mine siste dager. Jeg vil være sammen med de jeg er glad i og som jeg er så heldig at er glade i meg så lenge som mulig. Det kjenner jeg nå, fra ytterst til innerst. Jeg tar vare på hverdagene og feirer det og de.
Og i dag – i dag er det ekte feiring. Gratulerer med dagen, Pappa!
aspergerinformator.com 