«Pensjonert» skuespiller

Flere med autisme har skildret at de går inn i roller. De dekker over noe som er vanskelig for eksempel, har kanskje på seg ei smile-maske på skolen. Noen etteraper andre for å «gjøre riktig» i sosiale sammenhenger. Da blir man kanskje mer godkjent av gjengen, med mindre man da bommer totalt – sånn som da jeg endte med å kjøpe like sko som de andre og det falt i dårlig jord.

Akkurat nå for tiden, gikk det opp for meg at jeg ikke går inn i så mange roller lenger. Helelr ikke en «har det bra-rolle» hvis jeg ikke har det helt bra. Det blir så krevende for meg, direkte utmattende, å bære en løgn. Og dessuten – jeg har det også veldig mye veldig bra, så da syns jeg det blir vanskelig å skille mellom «har det bra» og har det (virkelig) bra. Det ville krevd en utdypning, nyansering, spesifisering som jeg ikke føler jeg har krefter til nå for tiden.

Det er også utrolig vanskelig for meg å ikke være oppriktig. Jeg kjenner meg så genuint og helt inni alt jeg føler. Det er ikke til å verken stikke under en stol eller komme bort i fra. Jeg er en dårlig løgner, relativt dårlig i alle fall. Jeg tenker: Det trenger ikke være iscenesatt for å være fint. Livet kan være sånn, også når det murrer på innsiden eller knirker på utsiden.

Med kors på halsen, helt på ekte, betror jeg: Jeg har hatt mange ålreite dager i det siste tross jeg er smertepreget etter bruddene som oppstod etter yrkesskaden. Jeg kjenner at jeg og de rundt meg står i livet, og fikser det, sånn som det er nå. Og nå og da, ler og prater og tuller vi. Om alt som er sant.