Jeg undrer bare… hvorfor?

Jeg opplever at jeg snakker og snakker uten at noen helt kan forstå. Jeg opplever også at jeg går all in i ting og ikke klarer å gi slipp, ikke klarer å bare gjøre ting overfladisk – eller «normalt»? Jeg trenger å gjøre ting med stor intensitet. Som å lese tusenvis av oppskrifter for å finne den ene som gjør at jeg kan skape noe flott og godt til de som kommer på besøk eller andre jeg lager litt til. Åh, så fint det er å se at det jeg gjør har betydning og funksjon! Jeg gjør også litt nytte for meg for meg selv. Og jeg har det bedre i hodet mitt når jeg tenker, planlegger og setter ut i livet. Ja, jeg kjenner meg levende!

Men noen ganger kan jeg selvsagt bli litt ensporet, snakke litt for mye uten at andre forstår poenget. Og sånn kan det være om alle slags tema føler jeg, også det mellommenneskelige. Som om andre ikke ser eller vil se min måte å være i verden på, min måte å ta inn og oppleve alle «dere andre». Jeg får med meg nyanser. Jeg registrerer og prøver derpå å si og gjøre det som er best, for akkurat den ene. Kanskje gi de rette ordene, det rette tipset om en annonse fra butikken. For for meg, er det også nettopp: å se og verdsette andre mennesker, vise at det betyr noe for meg at vi er her sammen. Selv om vi ikke er i samme båt, ønsker jeg å ro oss alle trygt i havn.

Og om kvelden kan jeg likevel kjenne meg litt sjøsyk, av alle inntrykkene, og noen ganger også litt kvalm av meg selv – sånn hvis jeg ser at jeg ikke har vist korrekt empati eller lignende. Det er helt ok å ikke ha gjort «rett» – men ikke hvis den andre heller ikke evner å forstå min «feile» tolkning, oppfattelse og mening. Med det meste? Jeg undrer bare…: Hvorfor? Og jeg tror ikke jeg trenger noe svar. Jeg tror jeg bare trenger å prøve å godta at jeg ikke kan klare å føle og tenke nærmere identisk med de som jeg føler misforstår eller tåler meg dårlig – bare som min helt vanlige meg-versjon.