Vi har noen uttrykk i språket vårt. Dråpen i havet som ikke har så mye å si, tror vi i alle fall, og dråpen som får begeret til å renne over.
Jeg har reflektert litt over begge type dråper i forhold til mennesker som har det ekstra vanskelig og kanskje er deprimerte.
Å si noe hyggelig, godt og velmenende, kan gjøre dagen litt lettere å leve med tenker jeg. Det skal ikke mer til for at personen kan føle seg mer sett og kanskje verdsatt. I en sårbar situasjon, kan nettopp det alene være alfa omega.
Så er det de dråpene som i stedet blir for mye. Som kanskje sårer og gjør vondt til verre. Nettopp en slik dråpe kan kanskje være å ikke få noen dråper også – altså bli forlatt i ensomhet når det røyner skikkelig på.
Hva tenker du? Jeg krysser fingrene for balanse og medgangsbølger for alle og enhver som det stormer litt inni. Jeg håper å bidra til å spre litt medgangsvind hvis mennesker jeg kjenner ikke skulle ha det så ålreit – at jeg kan evne å se og tørre å si…. de viktige, sanne – kanskje små – ordene som trengs i det tyngste og gjør godt.
aspergerinformator.com 