Jeg møtte supermann på fredag

På vei til postkassa traff jeg på supermann «røfflig» 4 år med kappe og blå muskler, «flyvende» på sykkel. Jeg prøvde å være sosial og fin, smilte og sa: «Er det en ekte supermann?» Da fikk jeg så hatten jeg ikke hadde på passet! «Nei!» Men jeg klarte å stå i det og si han var tøff i alle fall.

Når jeg våger meg sånn med smalltalk, kjenner jeg at jeg blir litt livredd når setningen jeg sier faller i dårlig jord eller får en uventet respons.

Men når det går mer fint, er det supert å oppleve. Derfor er det verdt å ta en risiko en gang i blant, selv om jeg er på autismespekteret og fungerer best når omverdenen oppleves mer forutsigbar. For eksempel ble det fantastisk godt da jeg samme dag sa hei til en av naboene mine og ønsket god helg. Det skal så lite til å være medmennesker av og til – og da føler jeg meg også sett og verdsatt når vi kan gi hverandre en hilsen på veien.