Noen ganger, kommer ting man helt hadde glemt fra «fortiden» ramlende inn i nåtiden. Søndag morgen, skulle jeg ta på meg noen lange, fine knestrømper som jeg syns passet så godt til Kari-Traa-tightsen i burgunder som jeg tok på meg. Da jeg skulle ta på sokkene, merket jeg at det var noe helt nederst i den ene strømpa, noe som var godt gjemt. En hemmelighet?
Det var nettopp det det var, fra verden av i går. Det kom raskt tilbake i erindringen min – jeg gjemte jo diverse ting jeg tenkte jeg en gang kunne ha nytte av for å skade kroppen min! Dette var en diger bolt/skrue. Den var ikke misbrukt til noe, men trygt forvart. Strømpene har jeg ikke brukt på noen år, og de var kun et gjemmested for sokkene var helt rene og luktet såpe.
Likevel – hva skjedde egentlig inni hodet mitt på den tiden? Hvorfor var det så viktig å hamstre opp en mulig «utvei» fra å ha det sånn noenlunde ålreit som andre mennesker? Det var bare en forsikring som ikke kom i bruk, den lå så ren og trygg i strømpa mi, men… det er likevel rart å ta i den nå, kjenne på desperasjonen som jeg hadde i gjerningsøyeblikket (gjemme-øyeblikket) konkret mellom hendene.
Jeg satte søndag ambolten mellom føttene og tok dette bildet, mens jeg går videre i livet – riktignok på både skjøre følelser og bein, men kan konstatere: bolten har utspilt sin funksjon. Den «sikringen» trenger jeg ikke mer.
aspergerinformator.com 