8. mai det året jeg fylte 15 stod jeg som borgerlig konfirmant. På huset vårt vaiet flagget i vinden. Det var sol og varmt og vakkert og jeg stod fin-pyntet med frisørlagt hår og bunaden på. Jeg var ikke konfirmanten som var høyest i hatten, det var skikkelig skummelt å gå over scenen i Lillestrøm kulturhus og ta kurslederne i hånda da jeg fikk mitt «diplom».
Tross egen ungdoms-usikkerhet blant de andre, hadde jeg en nydelig markering av meg. Jeg var sammen med familien, korpset jeg spilte i spilte utenfor hagen vår for meg. Sola skinte, det var varmt nok til å sitte ute. Og vet dere hva? Neste dag hadde vi snø akkurat der! For en flaks jeg hadde, ungdommens flaks inn i neste epoke av livet, på selveste frigjøringsdagen.
I dag minnes jeg, ser flagget vaie og sender en tanke til alle andre som har en slik markering i disse dager. Jeg husker at det skumleste jeg opplevde, var kortene der det var trykket: Dagen i dag er den første i resten av ditt liv. Den gav meg sånn skikkelig panikk, jeg følte liksom ikke at jeg klarte å bruke den «rett», for jeg var jo ikke helt rett, helt akseptert og kul blant de andre på min alder osv… kanskje var det der skoen trykket.
I dag er jeg fri fra følelsen av å være helt feil uten å vite hva det «er med meg». Nå prøver jeg i stedet å verdsette egenskapene – også de i lys av å være på autismespekteret – som er med på å gjøre meg til meg. Her er jeg og sier til Norges land: gratulerer med frigjøringsdagen ano 2025!
aspergerinformator.com 