Begrepet «ut av kroppen-opplevelse» er noe de fleste av oss har hørt og mange kjent både én og flere ganger. I det siste har det skjedd noe motsatt i meg, noe som handler om at det jeg kanskje ikke trodde skulle skje, ikke våget å frykte en gang, er faktum. Hos ortopeden fikk jeg virkelig kjenne på kroppen, det som jeg har sett og kjent selv alle de siste månedene, som gradvis blir verre.
Jeg fikk nærkontakt, som en kollisjon, med den nye meg. Den nye kroppen som er så tydelig at jeg kjenner den konstant og bruker krefter bare for å holde den oppreist i sittende stilling, både i godstolen, på jobb og i bilen. Eller hvor man måtte finne på å skulle eksistere, leve, forsøke å fungere.
Det tar ikke bare på kroppen for meg. Det tar på følelsene. Jeg kjenner meg knust/knekt og eksplodert på samme tid. Og med andre som ser nå: eksponert men også: ivaretatt. Jeg håper vi får til som kan få meg til å fungere bedre i dagliglivet, tross og med de skremmende endringene.
aspergerinformator.com 