asperger syndrom · Hverdag · tilleggsvansker

Throwback: til å forstå og gå god for også nå

Noen ganger kan mennesker antakelig gremme seg over hva de noterte seg, egne tanker som i en dagbok som man kanskje senere ikke kan forstå at man brydde hodet sitt med. Jeg fant noe jeg hadde skrevet ned i blogg for mange år siden nylig. Jeg kjenner at det for meg er så genuint og jeg vet at det var så sant for meg og illustrerende, ja godt forklart tross det var bare på en av de alminnelig, vanskelige sykehusdagene, at ordene overhodet ikke er feil for meg – den dag i dag. Jeg tenkte jeg kunne løfte opp noen ordbolker fra gammelt av av og til, reflektere rundt. Her er (fra) 21. januar 2013:

Noen kvelder, er det helt ok. Helt ok å ikke være som alle andre. Helt ok at ingen andre vet at det egentlig ikke er ok å sitte i denne sofaen med denne pcen og redigere bilder bare for at andre tror jeg fungerer da. Men jeg liker bildene, uansett. De er noe annet enn meg. Og alt er bedre enn meg. Jeg drømmer at det sraks er god natt. Natta, sola. Jeg leker med farger, fjerner dem, dytter inn kontraster. Øker dem. Forhøyer tankene. Går på stylter. Jeg blir lang. En flaggstang. På halv.

Alt er gjenkjennelig og ting jeg kan stå innenfor – men én ting overrasker meg litt: Det er jo det at jeg følte meg annerledes og at jeg prøvde å smelte inn kanskje, men følte jeg virkelig at det var så vanlig det å være på sykehus?! Var jeg ikke allerede i klartekst både annerledes OG hadde det vanskelig siden jeg var der? Det er jo ikke naturlig at andre trodde jeg hadde det skikkelig bra selv om jeg redigerte bildene mine, nå jeg tross alt var på sykehuset tvangsinnlagt? Jeg smiler litt over dette i dag, det at jeg tydeligvis prøvde å fremstå som at jeg hadde det bra også når jeg ikke hadde det. Jeg kunne vel gitt meg pause fra å ha på maske, når masken uansett manglet rasjonelt grunnlag? (Innlegget fortsetter under bildet.)

Samtidig er jeg takknemlig og litt glad, ja glad for at jeg selv kjente at fotograferingen gav meg mening» Og at jeg hadde et liv jeg på en måte likte, også når jeg ikke klarte å like eller fylle rollen på jorda som Helene.

Legg igjen en kommentar