Å «misunne» «vanlige» menneskers hverdager og væremåte

Det er ikke det at jeg ser på meg som et dårlig menneske. Jeg har mange bra kvaliteter, også på grunn av min måte og tenke, være og leve på. Men jeg kan ta meg i å av og til ønske jeg var bitte litt annerledes, sånn at det ikke ble så fryktelig vanskelig for meg i det sosiale når det av og til kan gå i vranglås mellom meg og andre, mer nevotypsik tenkende.

Det hadde også vært godt å være litt mindre rigid på andre områder. Kroppen hadde nok hatt det bedre da. Jeg hadde nok ikke blitt like sliten og syk eller skadet. Om jeg bare var mer fleksibel, rundere i kantene. Det er ikke det at jeg ikke er villig til å gjøre endringer, men det er noen ting som er mer vanskelige for meg å mestre enn jeg kunne ønske de var.

Likevel er det slik at ting som objektiv sett hadde vært bra å ender, gjør i den formen de er i nå at jeg tross alt har det mye bedre og i alle fall godt levelig som jeg ikke ville hatt det uten å ha mine vansker, for de gjør at jeg faktisk makter å kjenne balanse nok til å være til. Og da tenker jeg: da er det tross alt godt. Godt at jeg kan klare å leve, siden jeg ikke hadde klart det som «vanlig» – likevel, jeg kan kjenne lengselen etter en smidigere, bærekraftig fungering sånn av og til, altså spesielt i samspill med andre, når jeg ser at jeg liksom blir og er feil – for «alle» andre?