I dag reiste jeg på sommerferie. Hello Norway, I am still here! Denne gangen reiste jeg til fjells med mamma og pappa. Jeg trives så godt på hytta der, det er så fint å være sammen også der. Være i det samme, over mer enn en kveld. Overnatte, være sammen over måltidene tross vi ikke kan spise det samme, se naturen, puste den inn, puste ut det jeg tenker på, skravle i det små over stort og smått, når vi er sammen er det ingen tuer som velter store lass. Vi bare har det bra, sånn opplever jeg det, jevnt over.
Og likevel: det er litt med på å flytte fjell likevel. Det at jeg opplever å få delta i sånt sommeropplevelser, gjør at jeg føler at jeg er et menneske på linje med andre som også kan leve selv om jeg i hverdagen har mine begrensinger og er i behov av helsehjelp. Jeg kan likevel, tross alt og også nettopp derfor, være et menneske verdt å tilbringe tid med. Ikke sant? Og at jeg kan kjenne det, midt i all min usikkerhet, gjør at dagene har mer mening, i regi at ikke jeg er helt verdiløs. Da får jeg en ferie som jeg kan fortelle om og dele med spesielt de jeg er glad i. God sommer, nå sitter jeg og ser ut av vinduet, lytter til sauene som sier bæ, bæ, nynner med og etterpå er det: ei lykkelig sommer-vise å sovne til når natta senker seg over fjellheimen.
Takk for en vakker begynnelse på et lite sommereventyr. More to come.
aspergerinformator.com 