Jeg prøver å se meg i en annen kontekst. For eksempel på Oslo S med sekk på ryggen eller med veska mi under armen. Jeg ser jeg ligner folka rundt meg. Jeg kjenner jeg er en annen. På en måte kan man si heldigvis, folk er jo individualister til en viss grad og vil ha sin egen personlighet. Men man kan også si uheldigvis, fordi min annerledeshet av og til gjør meg utilpass der ute i verden.
Jeg fanget opp på Facebook at det det siste vært litt blest rundt om noen skal vise at barnet deres eller seg selv har autisme, i form av en nøkkel-snor med solsikker på. Jeg tenker – la menneskene velge selv. Vil vi ikke ha egne meninger, at folk skal ha eierskap til seg selv og hva som er rett for seg? Samtidig tenker jeg at det er stor forskjell på å plassere symbolikk på barn som kan være med å velge selv og de som mer bare får det plassert på seg, ala et skilt med «jeg reiser alene» når barn reiser uten foreldre eller andre foresatte, gjerne for at en skal plukke opp barnet på andre sida. Da har den type informasjon en funksjon. Men slike stempler kan være tyngende om det gjelder barnets funksjonsnivå om man ikke kjenner eierskap og selv ser nytten av at andre vet om sin funksjsonsvariant.
Tilbake til meg eksempelvis på Oslo S, eller her hjemme i stolen min for den saks skyld. Jeg ligner de andre, jeg har beina planta på jorda og hukommelsen er upåklagelig. Jeg kjenner også at jeg er så vanlig på mange måter at det er lett å glemme at jeg kommuniserer noe annerledes, spesielt mer rigid – inkludert at jeg er sært dårlig på å besvare spørsmål med mindre jeg fører ordet og får fortelle i eget tempo. Det er også lett å glemme at jeg er her med en helt annen erfarings-bagasje enn folk flest. Her om dagen, da i snakket om en mann som her brukket foten og jeg hadde vondt av han i varmen pga. den svære gipsen, ble jeg spurt av et personal som stusset over erfaringen med gips: Har du hatt gips før?
Jeg hadde gips. I månedsvis. Flere runder. Vi snakker nok mer om et års tid pluss minus. En runddans preget av at jeg hadde alvorlig selvskadings-problematikk og at sårene til tider måtte dekkes til med gips for å få rekke å gro før det var mere vondt som jeg på den tiden trengte sårt, i vente.
Det kjennes rart å dele disse med de som jobber hos meg nå og ikke har jobbet hos meg siden «tidenes morgen» av oppholdet i Ås. Det er som om jeg snakker om noe helt grunnleggende, essensielt ved den som er meg og som også har virkelig overlevd (inntil videre? helst lenge, kjenner jeg nå, med menneneskewne jeg er glad i og som er glad i meg). Jeg ser at de overhodet ikke var i stand til å ane, forestille seg, og likevel er det en del av historien som gir meg følelsene jeg har i dag: også de gode, de gode som forteller at noen brydde seg om meg og at jeg har et større nettverk som gjør meg trygg og ganske ofte glad.
aspergerinformator.com 