Lille balkong på veggen der, kan du romme meg? Jeg ønsker meg et bitte lite hus. Som er så stort at jeg kan tomle rundt og som er så lite at det kjennes håndterbart. At jeg kan kontrollere, stelle og ha det i orden og likevel: kjenne det nesten som en enebolig, med hage og spirende håp og drømmer jeg har satt ut i livet. Litt som å kontrollere en kropp, krympe meg til å ha en viss kontroll på hvor jeg begynner og slutter. Jeg husker jeg var rundt 16 år, på tur på bornholm, og skikkelig forelska: i ett bitte lite hus som var til salgs på den lille øya. Jeg tenkte: her vil jeg være. Her vil jeg bo. Åh, så deilig det hadde vært å leve i en sånn mini-verden og likevel selv være akkurat passe til å greie å ta det inn, ikke bli for overveldet. Når rammene mine er avgrensede blir livet kontrollerbart og overskuelig, jeg har oversikt og vet hvordan jeg skal og kan være: jeg kan da navigere og videre sjonglere i ting som er bra! Litt som at ved faste rammer kan jeg stå støtt og stabilt og velge meg de fineste tingene i livet, som smågodt i butikken for et barn, den skikkelige ekte lykken over mindre ting. Det kan jeg kjenne igjen i meg selv, det å evne å glede meg over de små tingene, både materielt, sosialt og det jeg selv får til! Men jeg greier ikke alt dette om rammene er utflytende, om jeg ikke har faste rutiner og et helsevesen som kan ivareta både det grunnleggende og det mer hverdagslige, slik at jeg har det fast og trygt og ja – ironisk konsekvens: kan være skikkelig fri. Når jeg har autisme, er det det å ha autonomitet SAMTIDIG som en forutsigbar hverdag for meg ubeskrivelig viktig og det som antakelig gir: opplevd livskvalitet og beviselig livsmestring.
aspergerinformator.com 