Jeg liker å «leke» med ord, vri på dem, være vri om peis med et smil på lur. Skarpere enn fetter Anton, smalere enn Svarte-Per. Enn så lenge? Jeg liker at ordene kan nå fram og treffe med en ironisk touch. Hente meg inn igjen, lande på to bein.
Jeg får en slags parodi på søtt, salt og syrlig der jeg dytter inn sult mens jeg tar, føler og smaker på anoreksi-tilstanden der kroppen er i endring tross vekten ikke er så altfor høy. Det er skremmene og sjokkerende og vondt, og en konsekvens av brudd i kropp. Det går utover sjel. Selvfølelse. Identitet. Evne til å tørre å være meg selv. Jeg kjenner: vet ikke helt om jeg kan møte realiteten. Snur meg bort, mot den som er meg. Også i speilet.
Likevel: jeg prøver å beholde smilet, ser meg leke i dogget på badet. Jeg puster ut den språklige ironi, ja humor på tur, et eget system. Jeg får igjen: Salt, sult og syrlig mens jeg lander i stolen, skriver blogg og kjenner: jeg er egentlig sulten tross det er lenge til neste måltid. Og samtidig: Det er helt greit. Ford jeg trenger at det er sånn firkanta, satt i system jeg ikke tør gå ut av. Og heller ikke helt inn nå, det er som om det er sårbart også det som er. MEN: Jeg er her. Gjennomfører. Puster. Spiser. Lever. Og: elsker å få være til, tross alt.
aspergerinformator.com 