Tirsdag kom en bilde-post fra ti år tilbake. Det var fotografier av en dukke, fotografert sammen med noen blomster som kjempet seg opp gjennom mor og asfalt på Gaustad sykehus. BIldene var stemningsfulle, vakre. Jeg valgte, som Facebook foreslo, å lage en før og nå status. Den ble slik:
Bildet over viser, at jeg tok regi i livet både da og nå. Jeg mestret ut fra situasjonen. Det gjør meg glad å se! Jeg fant det vakre i det mindre gode. Jeg gjorde sart og skjørt om til noe og ta og føle på, også for andre. Jeg så livet som spiret, og tok på sett og vis vare på det. Og i dag: i dag har jeg mitt eget hjem der jeg har hjulpet vekstene opp og fram. Tirsdagen så potetene fra den første potteplanta jeg valgte å poste, dagens lys. Dette er naturlig hverdagsglede, som jeg kan la videre til retter til gjestene mine. Planen med potetene er klar, til neste uke. Den som venter på noe godt (både i metaforisk og bokstavlig for stand) venter ikke forgjeves… Livet er fortsatt på en måte veldig vanskelig fordi jeg har en autistisk og anorektisk fungering med mange tilleggsproblemer også med kroppen min nå i tillegg til det firkanta hodet og behovet for forutsigbarhet, hjelp og støtte for å leve stabilt og godt – men jeg eier livet. Og jeg kjenner: Jeg har klart å alltid gjøre det, eie i det minste en flik av livet. Og jeg tenker: Det var verdt å holde fast. Jeg har alltid hatt stunder verdt å leve for. Og nå er de attpåtil lange. Jeg liker forresten å se på potetene koke, det er terapeutisk godt! 🙂
aspergerinformator.com 