Jeg har mange greier for meg. Som gjør at kommunikasjon kan gå i stå, virke firkanta, rigid og fastlåst. Jeg har sterke følelser i sving når forutsigbarheten ikke inntreffer, når noe ikke blir sånn cirka (og noen ganger akkurat) som jeg tenkte meg. Dette kan gjøre meg sliten og trist – kanskje utmattet som etter å ha løpt maraton der man har vært både på topper og i kjelleren – for jeg ser jo godt: for de som er rundt meg, er det ikke så lett når verden går under – sånn inni meg.
Men jeg har også mange greier i meg som gjør at jeg får oppleve nettopp det å være på toppen, og å være topp selv. Det gjør det verdt å være meg, akkurat som jeg er. I alle fall delvis! Jeg får energi av å mestre. Det jeg klarer, gjør meg glad. Det jeg interesserer meg for gir meg i prosessen også sterk, fokusert og lykkelig. Jeg kan ha det bra i nuet, midt i vanlig hverdag. Jeg kan kose meg med å stå å se på at vannet koker. Hodet bobler i takt, i glede. Jeg klapper inni meg med begge hender og takker så fint, når noen har det bra sammen med meg – for eksempel når jeg har kokt poteter dyrket fra egen hage, kokkelert og servert.
Eller jeg kan ha det bra når jeg kan lese, lære, reflektere og se: både nye og velkjente ferdigheter, livssitasjoner osv. Jeg leser for tiden: kokebøker, romanene til Ambjørnsen om Elling og Finn Skårderud sin Mer Uro. Jeg lærer om mennesker. Jeg kjenner på mine egne «Elling»tendenser. Jeg vet straks: hvordan jeg lager enda mer fra bunn. Og opp står jeg, sterk og glad på svake bein som også kan smuldre opp og bli en knokkelhau av den som jeg prøvde å være. Sånn kan det kjennes når jeg ramler sammen, ikke klarer helt å stå i at jeg er akkurat meg – ettersom det ikke er så lett for meg når jeg ikke får til å fylle menneske-rollen, være et fleksibelt, sosialt, fint menneske, tåle små endringer av tid og sted.
Jeg virrer litt på hodet, kjenner etter og smiler. Jeg er her, på jorda vår – i dag var jeg på jobben min, søndag får jeg besøk og menneskene her jeg bor ser og observerer også mitt nærvær. Så det er ikke bare et narrespeil som bekrefter at jeg er tilstede. Det er ikke alltid bare blåbær å mestre livet, men det er jammen ren lykke å få være med på livsdansen samlet sett. Denne uka da jeg var på ferie noen dager fikk jeg til og med: plukket blåbær i fjellheimen! Nei, det er ikke verst å være meg, nei – og snart kunne bake, skape og prate, om stort og smått, ja så godt…
Likevel kan jeg ta meg i å tvile – og begynne å male inni meg, på de samme setningene, bekymringene, en svak, vibrerende uro under all gleden, vitaliteten. Jeg krysser derfor fingrene for at jeg ikke surrer det til, går meg vill med å gjøre livet mitt vondt for andre å se og være tilstede i. Jeg vil så gjerne, være en som passer inn! For meg er menneskene cirka perfekte. Men jeg, jeg får ikke helt får til å navigere, regulere, leve. Er det en balansekunstt å lære seg? Nei, bare dans med meg så lar vi det stå til! Jeg ler og roper: God helg!
aspergerinformator.com 