Strekninger

Jeg tenker på livet. Livets vei. Hvor er jeg? På rett vei, på gal vei, i det hele tatt på veien?

Jeg tror at jeg er på veien mye av tiden, og at jeg har små avsporinger der jeg mister meg selv og grepet litt. Jeg liksom vingler, enda jeg grunnleggende sett har det bra!

Det er små ting som vipper meg av pinnen. Som får meg til å miste det litt, få tårer i øynene, si feil ting, komme til kort. Men når jeg får landet litt av det et eller annet som overrasket meg og satte meg ut, så får jeg krefter igjen. Krefter til å strekke meg litt lenger, litt til, møte noen på halvveien tross jeg kanskje krysser det jeg trodde var ålreit, bra, best. Verden kan ha andre gangbare veier. Verden vil igjen kanskje overraske og vise at det andre også kan bli bra, bare jeg tar styringen og blir med på moroa, gleden, livet! (Innlegget fortsetter under bildet).

Samtidig har jeg en murrende uro. Hva tenker de som blir overrasket når jeg blir satt ut, de som blir lei seg, kan de tro på at ting kan være ålreit nok for meg, ja til og med kjempebra, også når det kan ha gått litt på skakke i den sosiale tralten og den hverdagslige rytmen opplever et jordskjelv? Vil de klare å se forbi mine firkanta svar, mitt enorme behov for faste rammer? Vil de klare å se meg smile i bildet og virkelig tro på det? Jeg lover, det er helt ekte. Smilet mitt. Det må bare få pendle litt først, mellom alle følelsene mine. Det kan finne veien frem, når jeg er på plass som dronningen på et palass!

Flere strekninger er tilbakelagt. De har gått i etapper der episoder har fått spille seg ut, trille… både på sykehus og hjemme, i flere år nå etterpå. Jeg kjenner.. at jeg også er redd, redd for kroppen som kjennes syk, eldre, litt på hell… Når er «the bitter end?»

Men tilbake til veien som har bragt meg hit, til i dag. Jeg er takknemlig for hjelpen jeg har fått til å være meg. Jeg evner også å sette pris på at jeg fikk tid, tid til å bli «frisk» nok til å stort sett ønske å virkelig være her, sammen med menneskene jeg elsker og alle mine små og store interesser som blir: all in! Med meg inklusiv, liksom… med på lasset, som om jeg lar meg ha plassen min, sånn delvis i alle fall – fordi jeg har noen jeg vil gi tilbake til, vise at jeg har det bra!

For det er nettopp det jeg har – det er bare sånn at jeg innimellom faller av «virkelighetens viktigere ting» sammen med mitt eget lass. Håper du har plass (i hjertet ditt), til å plukke meg opp igjen. Og se: jeg strekker meg, får til, klarer det umulige.. for akkurat meg!