Alt med måte/forbehold – men for meg er forholdene helt innenfor og «korrekte»

Da rundt hjemme hos meg selv på morgenen før jobb i dag, slo en tanke ned i meg: Veldig mange ønsker kort arbeidsvei til arbeidsplassen, likevel: veldig mange innenfor for eksempel helse i kommunen eller læreryrket, foretrekker å arbeide for eksempel i nabokommunen fremfor i egen bostedskommune. Noen som jobber her hjemme hos meg, i basen for oss som bor i disse leilighetene, har også valgt det nettopp sånn.

Jeg tror man kanskje trenger den naturlige avstanden av hensyn både til seg selv og «naboen», sånn hvis man skulle komme i en situasjon der naboen for eksempel er den som trenger psykiatrioppfølging eller poden hans/hennes er den man følger opp i klasserommet hver dag. Det er overhodet ikke noe must, likevel kan det kjennes fint med pusterom – for begge sider av yrkesutøvelsen.

Mange jobber så klart innen egen kommunegrense og har det gått med det, så det trenger ikke være en motsetning eller skrevet inn i stein som en felles fasit. Men jeg syns at jeg har observert at det kanskje er litt utpreget at en del jobber med noen kilometer ekstra unna i større grad enn man kanskje bevist søker seg de kilometerne av sted hvis man for eksempel er snekker eller jobber på matbutikken?

Jeg tror det handler om følelser, evnen til å ville og måtte være på hele tiden. Kanskje. Pusterom. Jeg slipper skulderne ned, retter på formuleringene jeg har vagt spunnet ut av «morgen-hodet» før jeg selv skulle dra på min jobb, som er i min kommune og som for meg gjør at det er enkelt å komme seg på jobb OG i min «bransje» er det også veldig godt å jobbe her jeg bor, jeg trives videre med å se noen av de jeg jobber med for eksempel når jeg er på butikken.

Vi har noe felles som det aldri har vært noe å legge skjul på mellom oss på en måte – nettopp fordi at vi har det felles når vi jobber på en tilrettelagt bedrift at vi har en grunnleggende, liten annerledeshet som gjør at vi passer inn der – og derfra heller kan bruke kreftene må på mestre og bygge oss opp enn å samtidig måtte late som en annen fungering fra start av fordi «ingen skal få vite.» Sånn opplever jeg i alle fall det. Hos meg trenger det ikke være med måte. Det kan være full pakke og jeg pakker produkter, setter på tape og sier tusen takk for en god arbeidsdag før jeg vender de fem minutters reisevei hjemover.