Jeg lurer på hvordan de forsvant, mer og mer. Dråpene av blod. Jeg tror det var et kompromiss for å slippe innblanding, invadering, mer uforstand mot det lille forstandige som hele tiden på et vis er til stede i selvet.
Jeg tror jeg var redd. For vurderinger, inngrep. Jeg tror jeg derfor prøver å holde grepet, også uten å komme til skade – i alle fall gjennom blod som renner stadig vekk. Det var noe uforutsigbarhet i det, tross jeg trengte det konkrete det også representerte: konkret ødeleggelse av meg. Kompromi for å oppta plass i verden?
Det fastlåste kan likevel åpnes opp, og jeg lever uten rennende blod. Jeg gjør det for å ikke havne på legevakten eller sykehuset eller andre steder. Jeg gjør det for å være herre i egen hverdag, så langt det går. Selv bestemme hvor jeg er når. Ja, jeg vil være hjemme og i samfunnet rundt meg her. Funke på jobb, mestre mine oppgaver. Så er det kanskje kompensasjon for å få være til? Være en god med-beboer, en mer enn engasjert arbeidstaker?
Det hender likevel jeg går på badet, med tanken om at nå burde jeg skade… uten å gjennomføre likevel, men tanken, ja tanken og vandringen ut på badet for meg selv, handler nok om at jeg kjenner meg skjør, usikker, feil – for eksempel i misforstått kommunikasjon her hos meg. Når de jeg er sammen med, ikke funker å samhandle med – ikke forstår min firkanta snakkemåte også blir alt så vondt, skulle jeg ikke vært hos meg, sagt mine ord, tatt plass på jord?
Men det ute på badet, klarer jeg skylle og skille følelsene, får de til å kjølne litt. Behovet består, men mindre uttalt i et forsøk på å ivareta og unngå blod på andre ting enn tann. Eller hva snakker jeg om nå? Kanskje bare å få til, litt til, det å leve mer sånn som andre på utsiden av sjelen – at jeg fysisk har mer adekvat, relevant og bærekraftig overlevelses-mekanisme. Og når jeg ER midt i de kaotiske følelsene som får meg til å nesten handle, da er det andre menneskers ansikter som spretter fram i pannebrasken og får meg til å bremse, stoppe opp – og velge å være her, tilsynelatende hel uten en bloddråpe til spille.
Jeg tror: det på en måte gir mening, også i realismens perspektiv, tross jeg har vondt som en såret fugl. Likevel; jeg flakser videre, tiden flyr og jeg har det bra, sakker ned igjen, ringer inn: til mer hverdagsliv i samspill med andre.
aspergerinformator.com 
Smerte er så mangt. Noen ganger smerter det å lære noe nytt. Andre ganger smerter det å få tilbakemeldinger eller andres meninger. Det kan smerte å omgås andre. Man kan påføre seg selv smerte ved å skjære seg i armen.
Jeg vil utfordre deg til å lære noe nytt, som kanskje er en helt ny dimensjon i din tilværelse. For kanskje vil det smerte å møte seg selv i døren, eller ved plutselig se inn i et speil hvor man ser de mørke sidene ved seg selv.
Carl Gustav Jung var en psykiater som jobbet mye med å forstå mennesker, deres sinn og deres lyse og mørke sider. Blant annet hadde Jung teorier om menneskets underbevissthet, selv og ego. Jung sa at menn hadde en både en mannlig og kvinnelig side, og at kvinner hadde en kvinnelig og mannlig side. Ikke minst snakket Jung om «skyggen», som var de mørke sidene i en selv – som gjerne ble undertrykt.
Jung mente at det var skadelig å undertrykke ens egne mørke sider – og skyggen i seg selv – noe som gjorde at man blant annet kunne påføre andre og seg selv smerte og lidelser. Eller at man foretok seg handlinger som var fullstendig urasjonelle.
Derfor vil jeg utfordre deg til å begynne å lese bøker som er skrevet av Jung og bøker som er skrevet om Jung. Dessuten kan du gå på Youtube og se filmer om Jung. Da kan du som søkeord skrive inn Jung og ting du sliter med, så vil det kanskje komme opp en filmsnutt som tar for seg ting som du har behov for å lære og å forstå. Jeg har Aspergers selv og har i mange år brukt Jung for å forstå meg selv og andre.
LikerLiker