Epoke

Noe begynner, noe slutter og noe: fortsetter som før. Sånn er livet, her og nå. På jobb har jeg akkurat begynt for fullt igjen, etter lengre tid med delvis sykmeldt pga. bruddene i ryggen som jeg fortsatt har – men klarer å navigere ut i fra likevel fordi det vil være sånn kanskje livet ut og jeg vil jo leve på måten jeg liker likevel – man har bare ett liv og det må leves: her og nå.

Samtidig slutter noen av lederne våre på jobben, en har akkurat blitt pensjonist. Ting som var før, går over til å bli fortid som et svart/hvitt-fotografi. Og jeg selv, jeg får tilført nye farger: skal kanskje få forsøke noe nytt i regi av jobben og jeg syns det er så spennende og inspirerende, så godt å kjenne meg godtatt og å mestre jobben min, altså arbeidslivet med alt det fører med seg. Det gir meg og livet: mer mening.

Og det tredje punktet jeg skisserte i første setning: noe fortsetter som før. Psykiater, lege og personal som jobber rundt meg, og også pårørende, ser at jeg trenger de samme rammene. Den tette oppfølgingen. Teamet i ryggen og paragrafene de som ivaretar kan lene seg på.

Sånn er det. Her og nå. Kanskje for alltid, i lys av å være meg. Her er jeg!