Ofte kan jeg jo ha vansker med kroppen, men her om dagen var det ansiktet som sjokkerte meg. Jeg gråt og i speilbildet der jeg var så jeg så utrolig fæl ut – akkurat som et spøkelse! Eller vent – kanskje mer som en alien. Dratt i ansiktet, kinnbeina framtredende, øynene svære blå bobler.
Jeg hadde blitt så overrasket over noe en person sa, sjokket satte meg ut, jeg liknet en sjokkskadet. Jeg var i en boble som hadde sprukket. Jeg er ikke så god på å stå i ting som jeg overhodet ikke kunne forutse. Er jeg litt forberedt på mulig scanario i hodet mitt, går det meget bedre. Forutsigbarhet og dermed «hva vis tanker» gjør meg bedre utrustet til uventet «ubehag».
Men det viktigste poenget her: jeg reiste meg fint igjen! Jeg puslet meg sammen og så videre med andre. Det gjør meg takknemlig å se at jeg kan bli normal igjen etter å ha blitt litt skiplet og brått satt ut i noe sosialt. Det er det som gjør det så ekstra godt tross alt å leve for meg: ingenting føler jeg bare litt, jeg føler med hele meg.
Altså opplever jeg også oppturer intenst, ja alt det som er bra og JEG har det bra, jeg finner glede i detaljene og får et mirakuløst lerret verdt å sette i glass og ramme! Så får jeg bare satse på at jeg ser litt bedre ut om det er jeg som skal bli fotografert 😉 Jeg smiler forsiktig og ser deg for meg, der for eksempel du som leser skal ta et bilde, ber meg si: «appelsin» og jeg er alt annet enn sitron, i alle fall!
aspergerinformator.com 