Playing my game

Mange snakker om livets skole. Jeg snakker sjelden om den. Jeg tenker: skole er skole, og utdanning gjør godt. Det er en fin grunnmur å navigere ut i fra. Men selvfølgelig: livet selv lærer oss enormt! Jeg syns bare ikke det er nødvendig å si det hele tiden at man har gått livets skole når andre fornøyd trekker fram noe skolerelatert de har satt seg som mål å gjøre og har fullført. Da passer det mye bedre med: «Gratulerer! Hva har du lyst til å oppleve i hverdagene videre nå?»

Men likevel, det er jo et faktum at veien blir litt til mens man går og at egne livserfaringer gir lærdom som er relevant for fremtidige valg – både store og små. Jeg har i det siste kjent på det at å gi seg selv en sjanse, også når det objektivt sett ser håpløst ut, som når jeg ikke kan gå et skritt uten krykken min, likevel går på og lever tilnærmet normalt i alle fall med tanke på å gjøre jobben min som vanlig og å holde leiligheten ålreit. Jeg er «kjent for» stamina og god arbeidsmoral, men mest av alt er det fordi det kjennes viktig og dermed veldig essensielt, eksistensielt og godt for meg. Ja et Kinderegg!

Utflukter ut forøvrig, som bare var for min egen del, de har jeg lagt litt på is – ja de med å kose seg litt med praktisk shopping på et senter lørdags formiddag. Jeg har spart på kreftene og heller bare hatt de koselige besøkene jeg pleier å ha, og da har jeg gjort mitt vante: kokkelert og bakt og hatt det superfint med forberedelser og enda bedre når vi har vært sammen også. Lykken blir komplett selv før desserten settes på bordet. Kunne livet vare evig?

I dag er det mandag. I am still playing my game. Går på med friskt mot. Jobber, prater, er tilstede, jobber mer, går til legen om et par timer. Og: det er fint, på mange måter. Da stopper verken livet eller jeg opp. Topp, nok!