Da jeg levde mange, mange år på lukket avdeling kan man tenke at jeg var utenfor samfunnet fordi jeg var utenfor alt som var vanlig.
Det tenkte jeg på her om dagen, en dag jeg følte meg så veldig med på alt som skjer i livet mitt nå, og fikk en litt fin tanke. Jeg kjente nemlig på at da jeg var innenfor lukkede dører og ganske utenfor det vanlige samfunnet, så var jeg veldig innenfor i form av å bli tatt hånd om – det var mennesker som virkelig jobbet for at jeg skulle klare meg, overleve og fortsatt være medlem av samfunnet, ja kort og godt leve og kanskje kanskje kanskje få det bedre her på jorda. Og det fikk jeg, gjennom å til slutt – etter å ha funnet den rette veien og meg selv på den – få lov å være akkurat meg!
Så her er jeg og går nok aldri tilbake til å være sperret ute fra dagliglivet mitt så langt jeg kan rå over det og framtida. Jeg klarer meg nå i de vanskelige stundene ved hjelp av hjelpen her ute med også medfølgende gode rammer her jeg bor sammen med en egen liten tro på og tillit til at jeg er ok nok i rollene mine – ja i rollene som Helene hjemme, på jobben, som kollega, som medmenneske… her og der. Ikke bare med det man gjør, men kanskje mest av alt med å være og gjøre det SOM den man ER.
Utenfor og innenfor samfunnet – var det bare innenfor i tråd med at jeg ble mer enn normalt godt ivaretatt? (erindring)
aspergerinformator.com 
Når du skriver synes jeg der er veldig bra og veldig bra reflektert. Jeg tenker ikke et øyeblikk at det er noe galt med deg. Slike som oss hadde sikkert fungert veldig bra i et føydalsamfunn eller i en liten landsby for noen hundre år siden. Da hadde vi levd i storfamilier hvor man tok vare på hverandre, og at alle hadde en rolle og funksjon. I et slikt samfunn er ikke noe komplisert og vanskelig. I dag er det annerledes og alt er vanskelig, komplisert, teknologisk og data. Alt er imaginært, konstruert og fake. I en konstruert verden hvor folk går på skole og tar utdanning, for å bli arbeidere, som igjen skal ta opp lån og å bli lønns- og gjeldsslaver – der passer ikke vi inn. Våre hjerner er ikke konstruert for slike samfunn; alt er spill, hykleri, status og fremmedgjøring. I en konstruert og imaginær verden, der kan vi aldri bli akseptert og bli verdsatt. Vi er bare noen raringer. Egentlig er det VI som er mest frisk og slik man skal være, for vi reagerer på alle negative tingene i samfunnet. Saken er den at det viktigste ikke er at vi skal bli bekreftet og verdsatt av andre. Vi må elske oss selv, bekrefte oss selv og finne likesinnede vi kan være sammen med og prate med. Helene, jeg synes du er et av de mest oppegående mennesker jeg vet om, i forhold til det å tenke riktig, reagere riktig og det å være oppriktig – i et samfunn med spill, drama og hykleri!
LikerLiker