I dag er det første januar tjuetjueseks. Bitte lille nyttårsaften, sa jeg: Snart er det nyttårsaften. Hun som var hos meg da, spurte om jeg gledet meg. Til nyttårsaften? spurte jeg, for det var det jeg fokuserte på og gledet meg til! – nemlig å kokkelere og ha det fint med familien min etterpå. Hun sa: nei, til det nye året. Ja, jeg gjør det men for meg så har det ikke noe å si om det er 2025 eller 2026, livet er nå! Hun sa: du har kanskje ønsker du vil skal gå i oppfyllelse?
Da lukket jeg ned. Jeg har gode følelser for det nye året, men jeg lager ikke forventninger – jeg vil heller være tilstede i livet mitt fullt og helt mens jeg har det. Gripe hver dag, leve til det fulle. Jeg klarte ikke svare og fikk det vondt fordi jeg ikke responderte som forventet.
Jeg er dårlig på å svare på spørsmål om meg og mye bedre på å fortelle fritt når jeg selv har lyst og kjenner meg klar. Men ekstra dårlig på å svare på spørsmål er jeg når jeg ikke kan gi svar som jeg er sikker på. Jeg kan ikke si noe om året som kommer, det har mye uvisst i seg. Og slik var det før også, for eksempel i 2016 da jeg fargela disse illustrasjonene (se bildene) i en app. Jeg var på sykehuset og visste ikke om, når, hvor jeg skulle flyttes på. Nå er jeg her ute – og forholder meg meget bra til livet mitt – men å svare for fremtiden, det er liksom diffuse spådommer som stresser meg opp og gir lite tilbake: venter man på drømmer i oppfyllelse, får man jo ikke utnyttet livet nå heller, da bare seiler det forbi i ønsker som kanskje kan bli noe av og kanskje ikke. Jeg vil gripe hver dag, være her nå. Så jeg forholder meg til realiteter og har selvsagt ønsker rundt akkurat det som er litt mitt nå, ja så klart:
...håper jeg at året 2026 fungerer godt.
Jeg håper at jeg kan fungere i det, jobbe videre i den nye jobben, få det godt til. Jeg vil bli flink og flinkere og jeg vil kjenne at jeg er i samspill med verden, at vi også kan spille HVERANDRE gode. Jeg vil være medspiller på samfunnslaget, arbeidsteamet, ja i hele livet. Jeg blir takknemlig om jeg slipper altfor mange brudd i kroppen min som jeg jo lett får grunnet benskjørheten, da er det størst sjans for at jeg kan jobbe så mye som mulig, ja at det mest blir best, for meg og de andre: forutsigbart, til å stole på og ekte arbeidsglede, livsglede og arbeidskraft.
Jeg håper videre at her hjemme vil jeg ha meningsfulle ettermiddager og helger. Jeg vil at familien min skal ha det bra, holde seg friske og at vi kan gjøre gode og friske ting sammen som skaper og bevarer gode minner. Jeg vil invitere på middag, kake og hverdagsfest. Da har jeg det nesten aller best – spesielt når jeg har gjort en god jobb på arbeidsplassene på forhånd, og kan se fram til fortsettelsen. Jeg ønsker:
Riktig godt nytt år
to be continued
Helene, 1. jan. 2026
aspergerinformator.com 