Mye blir lite

Jeg vil så gjerne, også om morgen, prate og gjøre det hyggelig. Også kjenner jeg – det blir en ubalanse så fort. Jeg klarer ikke å sette grenser, klarer ikke å begrense meg?

Jeg liksom gir mer enn jeg klarer å kjenne at gjør godt. Jeg blir utmattet av meg selv – av å komme med tips og innspill, som kan gjøre dagen til andre mer enkel å gjennomføre. De er gjerne tips til oppskriften på det de har lyst å lage seg den dagen, gjerne også med et godt tilbud på råvarene i butikken.

Dette hadde ikke trengt å være noe problem i det hele tatt, om jeg bare hadde klart å gi litt og ikke fortsette å prate, om jeg hadde klart å begrense min goodwill. Men jeg greier det ikke, og kan sitte inn med å kjenne at jeg gir mer enn jeg kan få tilbake.

Jeg kan for mye. Vet for mye. Om oppskrifter, tilberedning, tidsperspektiv og organisering og mattilbud i butikkene. Til og med hvilke ferske ferdigsupper som finnes vet jeg, tross jeg bare har handlet det ikke 1 gang i mitt liv! Så da en ville ha akkurat ett slag suppe, visste jeg at den suppa finnes ikke ferdig og jeg tomlet rundt for å finne oppskrift med overkommelig mengde ingredienser for vedkommende den dagen.

Problemene med dette er mest at når jeg gir alt, så plutselig renner begeret over og jeg må avvise. Jeg blir sint i stemmen. Kanskje egentlig på meg selv. Likevel kunne jeg kanskje ønske at også andre forstod, visste å begrense seg så jeg ikke fortsatte og fortsatte å sjekke helt til jeg fant det som de syns virket aller aller best.

I andre relasjoner, kan det hende at andre slipper å legge bånd på seg, uten at det blir at den andre gir mer enn det som godt for han eller henne er. Jeg trenger nok en vennlig, forståelsesfull brems eller regulator som sørger for at jeg både kan være sosial og gi og samtidig sitte igjen med nok overskudd og følelse av å være et likeverdig menneske i relasjonen etterpå.

Når jeg har blitt sånn «mye» og sagt mer enn jeg orket, blir jeg lite å snakke med og kan kjenne meg som en med negativ aura, en som ikke stråler mer godt og bare sitter der, i et minimum av den som kunne vært meg – som om jeg var all in til å ende med ingenting.