…når det man sier ikke er til å forstå for andre? Når man liksom avslutter en samtale med at man skal skrive litt i bloggen sin, også fortsetter den andre bare å skravle vilt om hjemmet mitt, her jeg bor? Eller noe annet, som svenskepriser eller hva som helst.
Jeg burde forstå at for noen er det kanskje helt naturlig, men når man ikke kjenner hverandre, hva da, når man har noen hos seg hele døgnet?
Mest har jeg det bra og kommuniserer godt med de som er hos meg. Vi tilpasser oss og lever sammen, selv om de har mye kortere tålmodighet i livet enn meg kanskje – liksom scrollende på mobilen og på vei bort i noe annet mens jeg prøver å gjøre det hyggelig, si noe som har relevans for han eller henne.
Men likevel, likevel opplever jeg altså mest at vi funker. Jeg bare må godta at jeg ikke er en valgt venn og kanskje godta for meg selv at jeg heller ikke valgt han eller henne – at det profesjonelle er mer enn godt nok.
Samtidig er det også sånn, at noen man kan telle på fingrene, virkelig er verdt å samle på som gode relasjoner og minner om ting vi har fått til og kost oss med på lag. Som et godt team, på flere måter. Det setter jeg utrolig pris på og gir en stille applaus, for om jeg plutselig klapper nå mens noen snakker om veggene og at pålegg sikkert er billigere i Sverige, blir det jo litt malplasert og diffuse signaler er jo ikke så bra å sende ut 😉
Jeg får heller sende konstruktiv, positiv feedback når vi kommuniserer godt. Og det gjorde vi jamen på slutten av den økta jeg viser til – jeg klarte å fortelle om det som for andre kanskje er unaturlig, men som for meg låste hele dialogen. Ved å lære bort litt om autistisk fungering, får man rom til å forså hverandre og mulighet til å ha et språk som fungerer for begge parter. Og da, ja da er vi nesten samme part, som også kom godt ut av det.
aspergerinformator.com 