Noen ganger har man store drømmer. Drømmer som ikke kan fylles helt inn til midten, som bare blir bleke utgaver på innsiden – siden de ikke kan gjøres reelle. Blanke lerret, mer eller mindre, tyllet in i et kongeblått skinn – eller en litt for lang vei å gå til et mål, så det ikke kan lages et kart noen andre enn barn på skattejakt kan tro på.
Jeg hadde denne uken en drøm om noe i livet mitt, noe jeg virkelig ville gjennomføre her og nå. Det var ikke innenfor det som ville la seg gjøre, i det minste ikke her og nå eller uten en masse hjelp nesten fra oven? Jeg vet ikke hvorfor jeg likevel ble så knust da jeg forstod at jeg ikke kan. Ikke kan få oppleve dette, gjøre dette, bli denne som kan gjøre dette. Være mer som andre, i lykkelige…
Likevel. Jeg må svelge kamelen som plutselig kom ridende, som jeg ikke kunne få sitte på. Jeg må skjære gjennom drømmene og stå igjen med det som faktisk er livet, og som kan være virkelig bra også for meg. Jeg må prøve å nyte det som er, gjøre det beste ut av situasjonen. Og i dette, tror jeg at jeg gjør så godt jeg kan med nettopp det. Skaper og baker meg et liv, knar visjoner om til håndterbare størrelser. FIkser jobb tross ekstremt smertenivå etter påkjørselen og ja… jeg har hatt uflaks på veien min. Likevel: jeg er heldig som har et ålreit liv likevel, ingen hadde jo helt trodd jeg skulle bli såpass «gammel». I morgen er jeg 42. Hurra for meg… for det er vel ikke bare en drøm, og forhåpentlig heller ikke noen andres mareritt? 🙂
aspergerinformator.com 