Jeg svelger
kameler, de som
forteller at jeg ikke er så sosialt kul alltid
at jeg ikke fikser å være med i klubben
og nå, nå går det helt fint
tross jeg gjerne skulle vært likt overalt
så står jeg for det jeg føler
står i det som er vondt og vanskelig
lar det gli litt forbi, ligge bare i bakhodet
sånn at jeg fortsatt kan gjøre alt jeg skal
få til det som jeg må få til
og håpe at de som liker meg mindre
også klarer å lande, velge
det som er viktig for dem
om det er sånn da, at jeg var feil
jeg vil si sorry
og samtidig takker jeg meg
for det jeg klarer
at jeg ikke lager krise
at jeg i stedet kan være litt blid og lykkelig
i å velge harmoni
og å ha øynene fokusert på det som er bra
midt i det vanskelige
som menneskene jeg funker sosialt også kjempebra med
der jeg jobber, snakker, tuller og folk digger også min humor
ja, da takker jeg de øvre makter
som lar meg få se dette med egne øyne
få se at jeg ikke trenger å bare være ukul og mindre populær
at jeg har noe her
å gjøre, tross alt. Kanskje.
maybe, baby
love from another side of life
og jeg velger
at jeg må kunne velge
both sides now
tørke tårene før de triller på kinnet
og prøve å stå i at jeg
i noen faser ikke er på topplista
at det er greit
og jeg trenger ikke å være på toppen noen gang egentlig
det er bare det at jeg fort blir så lei meg og tenker
at jeg ikke burde leve
hvis noen sender blikk, setter seg på avstand og stenger
meg ute
den smilende, lille meg
som sier
«hei!»
aspergerinformator.com 