I bønnen vi i det minste har hørt gjennom skoletida, den til Gud om å få vårt daglige brød, jeg tenker den kan omsettes til hverdagen og det vi selv kan gjøre noe med – at vi skal gi oss det kroppen trenger, men også: hjertet. Vi trenger næring i form av omsorg, medmenneskelighet, omtanke, glede.
Jeg tror på å prøve å gi seg selv det, sånn midt i alt man står i. Stoppe opp og ordne nettopp akkurat det. Sørge for basale behov man kan glemme litt, og kanskje legge litt sjel i det – som å sørge for å gjøre noe som gjør at man ser sin egen verdi sånn helt enkelt. Si ting for seg selv om noe man fikk til, og ikke bare det som burde, skulle, kunne vært fått til i løpet av dagen.
For tross alt, noen ganger er det viktigste å være til, for seg sel og andre. Jeg sender et hjerte til de jeg er glad i og alle jeg ikke kjenner også – med et ønske om at de skal se seg selv, lære å se det fine i seg, der og da.
For mitt vedkommende, er det også viktig å ha noe å gjøre som føles viktig og meningsfullt, og som gjerne er noe samhandlene med andre. Noe som gjenspeiler den som er meg, og da: da spiller vi hverandre gode, er på lag og hjemmebane og tar en seier for laget.
aspergerinformator.com 