Jeg synger på sangen til The Cure. Mest er jeg bare veldig glad i livet mitt i dag, ikke bare i fredag. Men fordi det er fredag, lager jeg en bra fredag. Torsdagen var god mot meg og i dag er det min tur til å være god arbeidstaker, kollega og medmenneske. Og i morgen – da er det besøk igjen og det blir også skikkelig fint. Og godt. På alle måter.
Jeg plystrer over tunge tanker, usikkerhet, vinglete føtter. Jeg flyr med lånte vinger, på vibrerende varmluft. Jeg takker for livet. Jeg takker ikke for meg. Forsvinner ikke. Ikke i dag.
Likevel, livet mitt har liksom en kort utløpsdato. Det er som om jeg kjenner den og derfor ikke har tid, ikke tid til å surre bort livet. Heller gripe det og holde meg fast, så godt jeg kan. Tilbringe tid med mine nærmeste. Kjenne at jeg lever på jobb, at jeg bidrar i samfunnet, at jeg i alle fall får LITT her i verden til.
Og jeg prøver, prøver å snakke meg opp når jeg tenker meg ned og vekk. For jeg har ikke tid til å la livet ligge på vent i usikkerhet. Jeg må smi mens jernet er varmt. Bake og ha det bra!
Sånne fine småting, handler livet mitt om her og nå. I morgen blir det en liten kake noen skal få smake. Det er bare blåbær men likevel for meg helt essensielt symbol på feiring- og nå: feiring av bare meg og oss og livet. God helg!
aspergerinformator.com 