Takk og farvel – og så GODT å egentlig se stedet igjen, fra utsiden nå og videre

Når man skrives ut av sykehus, er det ofte vanlig å si – for de ansatte – at de håper de ikke ser oss igjen, at det skal gå bra utenfor.

Ofte blir det ikke sånn likevel, mange kommer mye ut og inn.

Jeg har ikke vært mye ut og inn – bare litt den første tiden – jeg var mest bare konstant veldig lenge på sykehus. I mangel av å klare å leve selv – spesielt: å velge og føle at man har lov til å leve.

Med faste rammer etablert ute, fyller jeg livsbildet mitt og har ålreite dager veldig mye av tiden.

Årene jeg hadde på sykehusene har farget meg, satt sine preg. Høyden under taket med likevel de veldig stramme regimene, reddet meg. Menneskene med regien av helsehjelpen og vedtakene gav meg livsgrunnlag, en mulighet til å leve når jeg ikke «kunne». Jeg fikk livsperspektiver. Jeg har fått noe jeg kan vokse på etterpå tross jeg levde et traumatisk, lukket liv.

Men tro meg, mer eller mindre: det var riktig på sitt og mitt vis. For det var det livet jeg da maktet å leve og det har gjort at jeg fortsatt er i dag. Det fantes ikke noe over, under eller ved siden av som var bærekraftig nok til å holde meg gående. Nå har jeg et sidestilt liv med mer anatomi og innhold, med hjelp utenfor.

Det har videre kommet opp i nye høyder. Jeg har gitt dagene mine og meg selv mening, med både livet , andre mennesker og mine gjøremål, blant annet med å være yrkesaktiv.

Jeg har mye å takke for. Det er riktignok mye som kanskje burde vært gjort annerledes midt i det jeg ble utsatt for, men som man ikke så andre alternativer i. Det var enten eller. Redde Helene, død eller nesten død, så – for å ha meg levende, ble det på det viset. Og jeg sier takk. TUSEN hjertelig. TAKK TAKK TAKK. Og på gjensyn fra en annen vinkel: jeg tok meg turen til de viktigste stedene i dag, som turist på velkjent grunn.

Det var fint å se sykehuset i dag, når jeg selv er på et annet sted både fysisk og psykisk sett, tross tilstanden min også er livsvarig. Den er ikke helt livsfarlig og så livstruende nå,jeg kunne sitte godt i det i flott solskinnsvær i rullestolen min i dag – bare for å se de vakre byggene fra et godt perspektiv før de begynner å bygge for fullt og gjøre området mer ugjenkjennelig – og lukke igjen kapitlene som fikk meg fri fra demonene i meg – og gå videre. Tiden går og jeg går med. Takk og farvel, nok en gang.

P.S Det var helt nydelig å gjøre denne visitten med menneskene jeg elsker mest med meg på ferden – ja, mamma og pappa som har hjulpet meg fram og står i det jeg er i. Også hyggelig var det at det ene mennesket jeg virkelig traff i dag, var en som jeg husket og som husket meg. Hei og takk for alt som var. Nå er jeg her, se: jeg har det ganske bra.