Jeg har det mye vanskelig med kroppen min. Det reflekteres i toppen – altså i hodet mitt, jeg grubler mye på så mangt. Men kanskje tenker jeg aller mest på ting som kan håndteres. Som å velge rett mengde mat til kostlista, lande det korrekt. Og da, da bruker hodet mitt fryktelig mye tid hver eneste dag på nettopp dette.
Jeg kjenner jeg kan bli litt sint på meg selv når hodet går i spinn og i stå på en gang. Det blir liksom det viktigste i livet, og på en måte er det jo livsviktig – men mer som en grunnmur som må være på plass, ikke noe jeg skulle trenge å tenke på 24/7.
Men, når jeg tross alt gjør det, opplever jeg å få til. Finne gode løsninger. Og delvis være trygg i meg selv. Kjenne glede sammen med hverandre. Kanskje er det toppen, sånn mellom alt det jeg plager meg selv med.
Selv om dette er vanskelig, er jeg glad på innsiden et sted. Som om jeg kan kjenne en glede ved livet selv. En stor glede, ala størst av alt er kjærligheten – dvs. samholdet med andre, og det å fikse å være til så jeg kan leve litt til med dem.
kroppen, toppen
aspergerinformator.com 