Det hadde vi ikke trodd

Da jeg stod der med belter på hendene og så på den nyfødte nevøen min, han som blir tolv i dag, at jeg skulle være her i dag, i full jobb, en jobb jeg har hatt i fem år!

Jeg feirer meg selv bitte litt i dag. Klapper meg på skuldra. Stryker meg over den skadede kroppen. Hever hodet. Lar meg få lov å føle at noe i meg, har en vilje og styrke til å overvinne mye, i det minste for fellesskapets skyld!

Jeg liker å være en del av laget. Arbeidslaget. Det gjør at jeg har det bedre. Jeg har det bedre når jeg har helt konkret funksjon og oppgaver jeg fyller. Det er da mye lettere for meg å la meg selv få være til, uten å kutte meg eller skade meg på andre måter selvforskyldt. Gjør jeg de skadelige tingene, er det så lett at jeg også er såpass ute av kontroll at jeg ikke får være hjemme og dermed ikke kan gå på jobb, delta i samfunnet – derfor lar jeg det være. Jeg står på og tar vare på meg selv, for å få lov å delta i et fellesskap.

Dert opplever jeg også fine ting på fritiden, i fellesskapet/samfunnet vårt. Noe så enkelt som å kunne handle i butikken, gjør meg godt og jeg blir litt lykkelig av det. Jeg liker å snakke med de i kassa. Jeg liker å få handlet ting, få de på plass, ha matplaner klare både for meg selv og for gjestekokkelering. Det har jeg det skikkelig gøy med!

Å ha relevante ting å snakke med andre om, er noe jeg også føler å ha fått mer av i lys av å være ute og i jobb. Takk, for det utrolige som er helt reelt. Her og nå. De kommende månedene, årene… Jeg håper å være yrkesaktiv videre, tross jeg akkurat i dag er syk. Men jeg tar det med ro, for å kunne vandre videre på bedringens vei før man aner ordet av det.