Jeg har kroniske tilstander.
Det er ikke håp om at jeg blir kjempefrisk selv om jeg hviler, gir kroppen ro.
Derfor er det viktig for meg, også når jeg er syk å smerte-preget, å gjøre friske ting.
Holde hodet og kroppen i gang med meningsfulle aktiviteter.
Stort sett, jobber jeg alle ukedagene i uka.
De få dagene jeg likevel ikke kan, som når jeg gråter av å gå ti meter bort til stua, har jeg det mer vondt inni meg. Likevel, må jeg ta ansvar. Ikke gå ut akkurat da, nettopp fordi: detail gjøre meg dårligere videre OG kommunikasjonen (som jo også kan være litt firkantet når man er frisk, i lys av å ha en autismespektertilstand) med de jeg jobber med, kan bli ytterligere viktig, sentral og samtidig vanskelig på en sånn dag der jeg egentlig ikke er i stand til å navigere rundt på egenhand og få gjort mine arbeidsoppgaver uten å spørre om mye assistanse.
Andre friske ting å gjøre, i tillegg til å jobbe, handler for meg mye om nettopp noe som også er viktig på mine arbeidsplasser, som å kommunisere, kokkelere, bake, skape og servere. Mye av det kan man praktisere og øve på og også oppleve å mestre på hjemmebane, til glede for seg selv og andre. Det å snakke sammen, gjerne mens man sitter litt ned, er ikke til å nedvurdere verdien av. Det å se andre, ta seg tid, være i nuet – altså livet – sammen.
Jeg liker også å handle i fysisk butikk tross jeg kunne valgt å bestille dagligvarer hjem fra Oda eller Meny hvis jeg ville tatt det mer med ro, sånn som mange av de andre som bor her jeg bor har valgt å gjøre. Jeg trenger mer det å kjenne meg som en aktiv samfunnsborger, og når jeg snakker med betjeningen i butikkene – der andre enn meg står i kassa – kjenner jeg at jeg er et menneske på fritida også og at jeg lever. Virkelig lever! Og litt spøkefullt til slutt: på dager jeg er virkelig syk av smerte-nivået, er jeg jo også utvilsomt levende! Takk for oppmerksomheten og takk for at jeg blir sett og verdsatt tross jeg selv av og til ikke ser verdien i meg. TAKK. Jeg elsker… at jeg får til å være til.
