Når jeg er smertepreget er hvor lenge jeg får til å sove på morgenen ekstra begrenset. Noen dager er det helt stille, både ute og inne, når jeg våkner på denne måten. Tirsdag for eksempel – jeg tror jeg var oppe før fuglene da jeg stod opp før halv fire!
Å stå opp på den tiden er krevende fordi det gjør at dagen blir lang og det på dager der jeg allerede har et slitent utgangspunkt pga smerte-nivået. Jeg merker at jeg mister ord gjennom dagen, sier feil og at jeg også blir sliten av små gjøremål. Det blir også flere uhell, tirsdag kuttet jeg tommelen med tape-dispenseren!
Likevel fryder jeg meg på et vis idet jeg skriver om dette, som om å skildre gir meg en kanal som gjør jeg har det trygt nok tross det er ustabilt å våkne slik.
Jeg synes ordene er så vakre, «våknet før fuglene».
Jeg smaker på orda, tenker at det blir som smak av fugl, og lar orda fly ut til også deg. Jeg blir mindre alene når jeg har noe å kommunisere til andre, og jeg kjenner på at jeg har etablert et trygt rede for meg her i bloggen egentlig OG omkring meg med faste rammer, fin leilighet jeg selv har valgt innholdet i.
Ja, et sted der jeg kan våkne og stå opp når kroppen eller hodet finner det nødvendig uten at omgivelsene rakne for meg. Jeg har faste vegger i hjemmet mitt og jeg er selv fast og tro nok til å kjenne at jeg skal greie meg her, videre.
(Og samtidig disse bekymringene, fra de som er glad i meg, om hvordan det skal gå med meg. Og jeg kjenner jeg er rørt og takknemlig men også skremmende redd for å ikke kunne være med på alt som gjør meg til meg og livet mitt til mitt.)
aspergerinformator.com 