Junikveld

kjenner du diktet Junikveld, av Hans Børli? Ser du sommeren sammen med andre, kjenner du varmen fra noen som elsker deg?

Jeg elsker ikke en kjæreste, jeg har ingen. Jeg har ingen make. Men jeg har livet.

Jeg har gresset som vokser under tærne. Jeg har bladene som strekker seg mot himmelen.

Jeg gaper mot mål jeg kan nå og aksepterer umulighetene. Jeg lærer meg å gå på nytt når beina svikter.

Jeg stabber meg av gårde og tar nye valg for å ha det greit også med den syke meg – som får lov å kjenne seg ganske frisk til sinns! Glad og stolt og takknemlig og også og kanskje mest av alt: glad for å kunne vise det til de som elsker meg, sånn mellommenneskelig og gjennom familiebånd.

I dag verdsetter jeg meg selv gjennom å feire de jeg selv elsker mest. Jeg har en takknemlighetsgjeld men også en kjærlighet å gi tilbake. Evne til å elske, og evne til å danse med livet. Finne min gn rytme som kan passe til andres musikk. Som når jeg klirrer med kniv og gaffel, fikser å kjenne i glede over ting som også er vanskelige, vriende og noen ganger vonde for akkurat meg, i lys av noe som er sykt i meg.

Jeg smiler friskt over bordet, er en levende buket, kaster blomstene på brudeparet, ønsker velkommen, serverer og sier: vær så god og takk for at dere besøker meg, ser meg og holder så av meg.