Tilbake til virkeligheten

Jeg tenker. Jeg føler. Jeg er. Meg.

Helene som blir skiplet, ja vippet av pinnen om noe ikke er som forventet
om andre mennesker som jeg kjenner er litt annerledes enn de pleier
jeg overtolker, omsetter eller bare blir i uvisse, kanskje litt sint og irritert
når jeg får en setning jeg ikke syns passer
uten at den var upassende, bare ikke som… forventet?

eller, jeg vet ikke.
Det kan være sånne små nyanser. Som at personen jeg snakker med, er i et annet rom eller på et annet sted enn den mest ofte er når vi snakker sammen. Kanskje på ferie eller på besøk hos noen.
Da blir den plutselig fremmed for meg, jeg klarer ikke sjonglere og balansere som normalt i praten. 

Jeg blir satt ut av tingenes tilstand og svever langt utenfor komfortsonen og jeg tror jeg tror
at det ikke er så ålreit for den som ikke får «levert» ordene jeg trengte siden jeg har
piggene ut og er i beredskap når samtalesonen befinner seg på andre steder. Jeg flyr mellom galaksene mens jeg forsøker å klype meg i armen, lande i virkeligheten og ta meg sammen til å snakke
mer sånn som andre. Være som jeg er for folk ellers, ikke gjøre det til noe kluss at ikke alt er 100 prosent likt hos den andre.

Noen ganger går det. Andre ganger ikke.
Men nå..

..er jeg her. Kjenner armen min mellom fingrene og vet: det gikk greit likevel, jeg kan fortsatt leve, prate, sosialisere. Men litt sånn pø om pø. Ta hensyn til de indre omstendighetene mine i møte med de ytre og kjenne mine begrensinger. Evne å si unnskyld.