oh shit så ekkelt det ble

…å spise en bestemt matvare, som jeg hadde tenkt som: det er jo sikkert greit, ligner jo på…
også ble det ikke sånn, inni meg i det hele tatt.
Mest lyst til å kaste hele pakka.

Det er bare det at det gir meg dårlig samvittighet. Til både lommebok og levende vesener. Jeg kjenner avsky. Hvordan kunne jeg tro? Vær så dum?

Jeg prøvde å riste det av meg. Uten
akkurat suksess. Men hadde andre måltider igjen i døgnet jeg måtte fikse. Som jeg måtte klare å forholde meg til før «kostlista» var fullført. Og før det var sovetid.

Jeg lukker øynene. Prøver å tenke på det jeg fikser i matveien. Og som gjør meg mer bra, og glad på innsida – fordi jeg (delvis) mestrer alene og med andre! Og et stille eller høyt takknemlig: takk til den som sørget for å spise opp for meg – med å gi pakka mi til hundene sine.

Jeg ønsket meg å drømme søtt men ulmet stadig over i mareritt-tanker.
Et lite tankeresymé: Jeg ser for meg en logrende hale. Nei, to. Og jeg føler meg mindre alene, klamrer meg i stolen tildekket av tepper og så er jeg ikke alene, redd for å synes for andre.

Jeg dekker meg bedre til. Som om fettet legger seg på utsida og skriker vemmelse – over det dyrekjøpte forsøket, som var en normalt rimelig hverdagslig råvare, men som for meg ble 120 prosent ekkel.

Og midt i dette, hva tror du det sykt (bokstavlig talt sykt) fine var? At jeg nettopp opplevde det vanskelig, slik at jeg ikke kjøper noe så idiotisk en gang til! Og aldri vil utsette kroppen min for noe sånt igjen, det som for andre er en hverdagslige ting.