Jeg trives
i kjøkkenkroken. Og i stolen.
Egentlig: blandt folk, og å ha lidenskap for ferdigheter man mestrer knytter en til folk.
Jeg liker å bake, kokkelere, skape og servere.
Det er også litt av yrket mitt blitt.
Å se naturen lage bilder til meg, som hjertet som havnet på løken, for meg til
å sukke av glede.
Det er så fint å være i det små, knytte realitetene sammen og banke fast: at det er håp tros alt. Livet går videre og jeg går enn så lenge med, videre, bare så viktig for meg i vakuumet å fylle det med
det samme, det som gjør meg godt, det jeg kjenner binder meg til mennesker, gir meg relevante
ting å snakke om.
Jeg tror det er mulig å reise seg igjen. Og kanskje får jeg bokstavlig talt reise på en liten tur. Når kroppen er bedre. Og ved et mirakel, kan det kanskje bli både Strømstad og sopptur i år.
Den som venter, han får. Kanskje.
Uansett – hvilken lykke er det ikke at jeg har
mennesker som er glad i meg også når jeg ikke er helt meg. Det er til å tørke til og med løktårer bort av! 🙂
aspergerinformator.com 